This is ME

Så langt har denne bloggen for det meste omhandlet mote, og hverdagslige trivialiteter. Men for folk flest, meg selv inkludert, inneholder livet så veldig mye mer. De fleste vil møte på opp- og nedturer underveis i livet, og ordtaket som sier at ”livet er en reise”, er så perfekt treffende. Det  har til tider vært lange opphold, hvor jeg ikke har fått postet noe innlegg, her på bloggen. Dette har sin forklaring i at det i mitt liv også inneholder ting som ikke bare omhandler mote, hva jeg spiste til frokost i dag, og at jeg har tuslet gatelangs noen timer i sentrum. Jeg lider nemlig av CFS/ME, også kalt Kronisk utmattelsessyndrom, derav navnet på bloggen, ”A blog by ME. About ME”. Sykdommen oppstår ofte etter en infeksjon, noe som også var tilfellet for mitt vedkommende. Den medfører blant annet at jeg ikke har like mye energi som andre mennesker, og i verstefall kan det innebære at jeg er sengeliggende til tider. Dette igjen fører til at bloggen må betale, i den form at den rett og slett blir bortprioritert.

Det hele begynte i påsken 2008, da jeg og min to år yngre søster skulle på en etterlengtet jentetur til London. Til da hadde ingen av oss vært i storbyen, og jeg hadde flyttet fra Bergen til et mindre tettsted ved navn Volda for å leve studentlivet. Vi gledet oss med andre ord både til å tilbringe noen herlige dager i hverandres selskap, og til å oppleve byen. Vi ankom London sent på kveld, og gikk raskt til sengs, forventningsfulle til hva morgendagen ville bringe. Turen fikk imidlertid en brå vending, da jeg allerede morgenen etter våknet og ikke følte meg bra. Jeg var kvalm  og slapp, men bet likevel tennene sammen, for tross alt, jeg var jo i London, og hadde aldeles ikke tenkt å tilbringe ferien på hotellrommet. Vi hoppet på en guidebuss, og satte kursen mot Madame Tussaud. Mens vi tilbragte formiddagen med venner som Daniel Radcliff og Orlando Bloom, ble jeg bare verre og verre. Det gikk som det måtte gå; jeg hadde fått et magevirus til de grader, i tillegg til kraftig feber og nakkeverk. Jeg ble med andre ord sengeliggende store deler av ferien, og det var bare siste dag at jeg klarte å gjøre noe. Kjedelig både for meg og søsteren.

Etter dette gikk det ikke lange tiden før jeg begynte å føle meg dårligere og dårligere. Kroppen hadde rett og slett ikke energi. I tillegg begynte jeg å få kraftige søvnforstyrrelser og en rekke andre kroppslige plager. Likevel pushet jeg meg selv til ”the bitter end”, med siste rest av studier og deretter sommerjobb. Det var tungt, men jeg trodde jeg innbilte meg symptomene mine, da legetestene ikke slo ut og man ikke kunne se på meg at jeg var syk, så jeg stod derfor på som vanlig. Ikke før jeg dro til Spania i slutten av sommerferien kollapset jeg totalt. Det var akkurat som om da kroppen endelig fikk den roen den trengte, så reagerte den ved å la alt av symptomer trenge igjennom. Jeg fikk blant annet kjempe høy og uregelmessig puls, rykninger i armer og ben, og var rett og slett bare helt tom for energi. Det var som om spareblussen var slått på, men selv den gikk ikke lenger.

Da jeg igjen dro tilbake til studiestedet, for å gå i gang med et nytt semester gikk ikke dette som forventet. Helg etter helg lå jeg hjemme etter at skoleuken hadde tappet meg totalt for energi, og små ting som å gå 100-200 meter til butikken gjorde meg totalt utmattet. Jeg kom tilslutt til den konklusjonen at jeg måtte gi opp studier, og jeg dro hjem like før jul. Deretter lå jeg et halvt år, og sov. –Ja, jeg gjorde faktisk det!!! Det hjalp på, for gradvis utover våren 2009 kjente at jeg begynte å bli bedre og bedre. Jeg var derfor full av optimisme og stå-på-vilje, da jeg igjen tok fatt på studier. Denne gangen ved Universitetet i Bergen, slik at jeg skulle slippe å flytte utenbys igjen. I tillegg var jeg klar for å bli norsklærerinne, og så frem til tre år med nordiske studier. Likevel gikk det heller ikke denne gangen som forventet. Jeg var dessverre ikke blitt frisk, slik jeg håpet, for det tok ikke lang tid før jeg fikk kraftige tilbakefall og ble sengeliggende i ukesvis. Det ble rett og slett en for hard oppstart igjen.

Gradvis har jeg likevel lært meg bedre og bedre, kroppen å kjenne. Jeg har kommet meg igjennom studier, med til tider redusert studieprogresjon, men klarte våren 2012 å fullføre en bachelorgrad. Det har tatt sin tid for meg, men jeg prøver å ikke tenke på dette. Per i dag har jeg ikke tatt pedagogikkstudier, som må til for å kunne bli lærer, men jeg håper på lengre sikt at jeg skal klare dette. Jeg har bestemt meg for å begynne i en mindre krevende jobb, rett og slett for å se hvor mye jeg klarer. Det betyr likevel ikke at lærerdrømmen er lagt på hyllen, jeg har bare tatt en annen vei.

Godt og vel fire år etter at det hele startet, må jeg fortsatt leve med det faktum at jeg har sykdom som jeg ikke vet hvor tid jeg blir frisk fra. Jeg er i en stadig læringsprosess som innebærer at jeg må forstå hvor grensen mine går. Jeg kan rett og slett ikke gjøre alt jeg vil, da energien ikke strekker til! Jeg har heldigvis en fantastisk familie og verden beste venner, som forstår og aksepterer dette. Uten dem vet jeg ikke hva jeg skulle gjort!  Det er selvsagt tungt til tider, og noen ganger blir jeg så frustrert at jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn. Likevel har jeg et håp om at jeg en dag skal bli frisk igjen. Jeg har et ønske om å igjen leve det livet jeg en gang hadde. Jeg vil bli den beste norsklærerinnen there ever was, jeg ønsker meg familie, hus og heim, og å ta meg en real fest i ny og ne som om jeg var prinsessen av Monaco. Men mest av alt ønsker jeg bare å kunne si ja til de små hverdagslige tingene.  Jeg vil si ja til å tilbringe tid med familie og venner, uten å måtte ta forbehold. For det er dessverre synd, men sant, at det er når man ikke lenger kan ta slike ting for gitt, man ser hva man en gang hadde. Det er de små tingene som utgjør det store.

I have Chronic Fatigue Syndrom, also called ME (CFS/ME). That's why I have periods with less blogging. I've been sick for four years, but I'm hoping that one day I'll get better, and well again. I can't do everything I want, because I simply just don't have the energy.  It is very hard to live with a disease like ME, because everything is so unpredictable and unstable. Therefore I'm always in a learning process where I more and more recognize my limits. I still hope that one time in the future, I will be able to live the life I once had, and be able to do the things I want without the disease following me around like an annoying "companion". 

A little bit longer, and I'll be fine